tirsdag 21. desember 2010

Hverdagenstidssluk.

Og plutselig tok hverdagen overhånd og det tok en måneds tid før jeg klarte å somle meg til å skrive litt her inne. Men siden sist har jeg takk og lov holdt meg frisk, jeg har fått handlet inn alle julegavene. Er igrunnen ganske fornøyd med meg selv på den fronten, har ikke brukt uvettig mye penger men allikevel fått valuta for pengene! 
I morgen er siste arbeidsdag som egentlig stort sett bare er kos fra ende til annen. På kvelden skal jeg på barselbesøk og tidlig lille juleaften går turen endelig østover til familien. 

Jeg er et realt julemenneske og har hatt små julekick gjevnt fordelt utover den siste måneden så nå er jeg virkelig klar for ferie og kos! 

Vil minne alle om å ta godt vare på sine medmennesker denne jula! Ingen av oss vet hvor lenge noen av oss har igjen og hva som venter oss i fremtiden, så nyt denne juletiden med venner, familie og kjente! 
Fortell menneskene du er glad i at du er det og gjerne hvorfor, litt emr ærlighet har vi sjelden vondt av. 

Avslutter med teksten til en av mine mange julefavoritter og et vinterbilde:


En stjerne skinner i natt

Nå er den hellige time 
vi står i stjerneskinn 
og hører klokkene kime 
nå ringes julen inn 

Englene synger høyt i kor 
synger om fred på vår jord 
verden var aldri helt forlatt 
en stjerne skinner i natt 

En nyfødt kjærlighet sover 
nå er guds himmel nær 
vår lange vandring er over 
stjernen har stanset her 

Englene synger høyt i kor 
synger om fred på vår jord 
verden var aldri helt forlatt 
en stjerne skinner i natt 

Se himmlen ligger og hviler 
på jordens gule strå 
vi står rundt krybben og smiler 
for vi er fremme nå 

Her kan vi drømme om den fred
som vi skal eie en gang.
For dette barn har himlen med
og jorden fylles med sang.


søndag 14. november 2010

Hvor lenge siden er det du har fortalt noen hvordan du har det?

Når jeg velger en slik overskrift som idag er det fordi jeg vil sette fokus på noe jeg synes altfor mange er for dårlig til. Hvor lenge siden er det du fortalte noen hvordan du virkelig har det? Ikke bare joda det går greit med meg og med deg? Joda fint :)

Vi har alle behov for å bli hørt og å være fortrolige med noen, men tar vi sjansen? Tar du sjansen på å blottlegge deg for et annet menneske? Det krever nemlig endel gøts å gjøre det! Å si rett ut hvordan man har det, for ingen har det rosenrødt hele tiden! Vi har alle bekymringer, utfordringer og ting i livene våre vi skulle ønske var litt anderledes.

Jeg mener ikke vi alle skal gå rundt å legge ut til alle om hvor fælt vi synes vi har det. Men jeg tror alle har godt av å ha noen å kunne dele ting med, positive som negative. Men kanskje spesielt i de periodene i livet hvor ting går ekstra trådt må man prøve å være ærlig nok med seg selv og fortelle noen om det. For det er nemlig noe i det at gleden blir dobbel når du deler den og sorgene halvert!

Og hvorfor skal man lissom være så selvhøytidelig at man ikke skal kunne vise at man er menneskelig?

Tror jeg avslutter innlegget denne gangen med det og et nytt lite drypp av hobbyfotografen meg :)

onsdag 3. november 2010

Hvor lang har din dag vært?

I det siste har jeg fundert litt på hvor lange dagene egentlig er. I antall timer kommer dette selvfølgelig an på når man står opp og når man legger seg igjen. Men allikevel er ikke to dager med like mange timer like lange, eller jo, men det føles ikke slik!

For hva fyller vi nå egentlig dagene våre med? Jo som regel blir det mye rutiner, man har arbeid og andre faste gjøremål som må til. Noen ganger synes jeg dagen har gått altfor fort, omtrent så fort at man nesten ikke har rukket å tenke seg om. Dette er gjerne de dagene som er fylt til randen med burde ting, ting som er planlagt i forkant og utført til riktig tid.

Andre dager som i helgene noen ganger kan jeg våkne og kjenne at det egentlig ikke er noe man må/skal gjøre den dagen og det i seg selv er litt stressende. Og akkurat her dukker det en liten varsellampe opp! Bør det ikke være en befrielse å bare kunne stå opp å gjøre akkurat som man vil? Jo, det er jo det! Og når jeg kommer litt igang med dagen blir den gjerne fylt med mye bra. Men har jaget etter å alltid være effektiv, opptatt og fylle dagene med fornuftige ting tatt litt overhånd?

Er det ikke viktigst at man nyter hverdagen minst like mye som festene? Tar seg tid til å gjøre akkurat det man ønsker. Kanskje planlegge noen hakk mindre og faktisk våge å ta et besøk på impuls? Jeg tror jeg personlig går rundt men en slags oppfatning av at alle andre planlegger like mye som meg. Og om jeg skal rekke å gjøre alt jeg ønsker å gjøre må jeg være litt tidlig ute slik at jeg får puttet alt inn der det passer og får mest ut av tiden. For alle andre sine kabaler skal jo helst gå opp med min også!

I de siste ukene, hvor dagene mine har vært veldig rolige pga. sykdom har jeg tenkt litt på dette, og igrunnen kommet frem til at selv om det beriker min hverdag ved å fylle den med ulike aktiviteter kan det være vel så fornuftig å ikke planlegge alltid. Ta det med ro, ta ettermiddagen som den kommer men gjerne prøve å ikke gjøre akkurat det man pleier. Sette seg ned med en god bok fremfor å skru på tven. Gå en tur, spill et spill eller ta et impulsbesøk til en venninne :)

Min plan er nemlig å fylle flere av dagene mine med positive aktiviteter som ikke er så godt planlagt men desto mer givende. Ta seg tid til å nyte hverdagen og ikke bare jage tiden fordi man helst bør fylle den til randen og rekke alle burde burde og skulle ha gjortene! Koble av nyte naturen, litteraturen, musikken, og gode venner!

Når jeg begynte dette innlegget var planen en litt annen enn det det endte som. Men kort oppsummert var tanken den at uansett hvor kort eller lang dagen er, hvor mye energi man har å fylle den med og hvor mye man burde/skulle gjort fortjener hver dag å nytes. Noen ganger resulterer det i at dagen består av en masse burder men avsluttes i godstolen med en kopp te og en god bok. Andre ganger vies kanskje hele dagen til gode venner, bollebaking, spill og kakao på en ellers regnfulll høstdag!

Avslutningsvis vil jeg dele et bilde jeg tok for en stund siden, en dag hvor jeg nøt naturen!

lørdag 30. oktober 2010

Gjør dagen litt lysere.

En av de tingene som gjør min dag lysere er blomster! 
I høst har jeg virkelig klart det store, hvertfall for en slik en som meg som har tatt liv av noen kaktuser oppigjennom tiden. Jeg har nemlig klart å få nye knopper på min orkidè. Orkideen fikk jeg for over ett år siden i innflytningsgave fra gode venninner. Og i nå over et år har jeg tålmodig vannet denne grønne skapningen for nå igjen å oppleve at den står i blomst :) Og ikke bare det den har fått hele fem usprungne blomster i tillegg til en masse knopper som bare venter på å komme frem! 

Her er mitt prakteksemplar av en Orkidè:





Slike vakre ting hjelper i en ellers litt trasig hverdag. Som noen av dere vet har jeg vært sykemeldt en stund nå og igår fikk jeg ennå en blomstrende oppmuntring. På trappa sto nemlig en skjønn liten blomst fra mine kollegaer med ønske om god bedring! Er den ikke fin?



Helt til slutt vil jeg dele et dikt med dere jeg liker godt. Tror vi alle kan ha godt av å stoppe opp litt i hverdagen å tenke over om vi har gjort det beste ut av dagen. 
Have you seized the day?


Carpe Diem

Live your life to the fullest
Be proud of who you are
Don't settle for less than you deserve
And you'll go very far
Make each day a happy one
Don't hesitate to have some fun
Walk a dog
Take a jog
Bake a cake
Give, don't take
Play a game
Sing in the rain
Flash a smile
It's worth the while
Do a dance
Take a chance
Share a laugh
Think of all you have
A simple "hello" may
Make someone's day
So Carpe Diem,
Seize the day!

tirsdag 26. oktober 2010

Denne dama er rå!

Når jeg skulle skrive mitt forrige innlegg 
kom jeg over hjemmesiden til forfatteren av boka "Idas dans" Gunnhild Corwin. 
Har bare fått lest litt selv, men må si denne dama er en inspirasjon. 

Om du kunne tenke deg å ta en titt? 


En vakker bok som virkelig ga meg noe!

I dette innlegget vil jeg fortelle om en bok jeg nettopp har lest. Boka heter "Idas dans" og er skrevet av Gunnhild Corwin. Bakgrunnen for at jeg begynte å lese denne boken er delt. For det første leste en god venninne av meg denne boka og anbefalte den på det sterkeste. For det andre følte jeg en tilknyttning til det boka handler om, nemlig det å være pårørende til noen som får en kreftdiagnose og hvordan livet kan være etter å ha fått en slik diagnose.

Bilde hentet fra: www.bokkilden.no

Boka var alt jeg forventet og mer. 
Den er sterk og ærlig, varm og sårbar og den traff meg midt i hjerterota! Den var faktisk denne vakre boka som ga meg det siste pushet for å starte denne bloggen. Rett og slett en så god bok at jeg følte jeg måtte dele min opplevelse av å lese den. 

Uten å avsløre for mye vil jeg fortelle litt mer om boka og mine reaksjoner på den. Jeg har selv opplevd kreft i ganske nær familie, både to onkler og en tante som til slutt måtte gi opp kampen og en liten gutt som kjemper den dag idag. Dette gjorde at denne boka kanskje ble ekstra spesiell for meg. Jeg har ikke vært så nær som Gunnhild Corwin er når hun forteller om sin egen datters kamp og hennes deltakelse i denne kampen, derfor åpnet denne boka en ny verden for meg. Selv om mennesker nær meg kjempet og kjemper, går fortsatt min hverdag som normalt, men i denne boka blir man med inn i en verden hvor man virkelig får et nytt perspektiv på livet. 

Jeg satt igjen med en følelse av at er det noe vi glemmer i hverdagen så er det nettopp det å nyte øyeblikket. Ingen av oss vet hvor mye tid vi har sammen med de menneskene vi bryr oss om og derfor bør vi hver dag minne oss selv på å nyte det. Alle ting som ellers kan virke viktig, som å rekke alt man burde gjort, er til syvende og sist ikke så viktig som å fortelle de menneskene som betyr noe for deg at de faktisk gjør det, og prioritere å bruke tid på disse menneskene. Og å bruke tid på det som gir en selv mening i hverdagen. 

Så om du er ute etter en ekte og vakker bok, vær klar med et lommetørkle og ta deg god tid. 
Denne er både vakker og trist samtidig men aller mest vakker! 


mandag 25. oktober 2010

Starten på noe nytt

Ja, dette føles virkelig som starten på noe nytt! Nå har jeg da altså opprettet min helt egne blogg. Det føles i grunnen både spennende og skummelt. Jeg har bestemt meg for å legge lista lavt for meg selv, så målet blir å skrive her så ofte som mulig og derfor setter jeg heller ikke noe spesifikt tema for min blogg. Jeg tenker den kan komme til å innholde både tanker om de store spørsmål og livets trivialtietere, gode bøker jeg har lest, fine sitater og dikt, gleden over god te og gode samtaler, rett og slett noen små og muligens til tider store glimt av min hverdag.

Håper du som muligens leser dette, titter innom en gang iblandt og kanskje til og med gir meg et lite pip men en tilbakemelding om hva du synes!